Tiden står virkelig ikke stille

Herlighet så fort tiden kan gå.

Til tross for at vi står opp relativt tidlig (dvs. mellom 8 og 9) så forsvinner dagen i et hav av amming, bæsjing, bleieskift, gulping, koking av tutter (les:smokker), koking av tåteflasker, vugging, bæring, dulling, utdriving av bæsj, skifte bleie igjen osv osv.

I mellom slagene skal man gjerne spise litt selv, kanskje henge opp litt tøy, støvsuge litt og handle litt + +.

Det er ingen spøk det her med spedbarn. Det krever sin mann (og dame). Jeg skjønner at vi så vidt er i gang og "værre" skal det bli (eller?), men fortsatt må det være lov å uttrykke et lite sukk.

I natt hadde Emma Oline vondt i magen og slet med å få sove. Mamma og Pappa prøvde det meste av det de har lært, men det tok sin tid før det "skvalet" i bleia og gråten stilnet.

Til tross for disse sukkene så må jeg si at jeg gjør ikke annet enn å glede meg til mer av dette. Jeg lar meg ikke skremme av nattevåk, gråt, "rop" etter mat og bleieskift. Dette er bare gode livstegn. Dette viser bare at den lille kroppen fungerer som den skal og i det ligger det en stor velsignelse. Det å hver morning(og natt) få våkne til klynkingen fra en nydelig, liten prinsesse er BARE fantastisk :-)

Kanskje sitter du å smiler og tenker: Ja, bare vent.

Det kan godt hende du får rett, men uansett hvor tøft det kan komme til å bli så er jeg helt sikker på en ting: Emma Oline gir meg en livdskvalitet som overgår alt jeg noensinne har opplevd. Jeg har ALDRI vært så glad for en gave fra Gud som jeg er nå. Vi har blitt velsignet med det beste man kan oppleve. Jeg har ALDRI elsket noen så høyt som jeg elsker vår lille Emma Oline og jeg har ALDRI vært så redd i hele mitt liv for å miste noe.

Som sagt: Litt redusert søvn og overskudd, litt gråt og bæsj, litt dårligere tid og mindere fritid vil aldri tære på min livdskvalitet. Det vil bare styrke den.

Takk Gud for det største du noen sinne har sjenket meg(oss).