Min statusoppdatering på Facebook i dag...

Les hvis du gidder(!) – dette er litt langt, MEN mener selv det er verdt å lese:

Bildet fra VG i går av en 3 år gammel gutt som ligger død på stranden fikk begret til å renne over for meg. Man kan sikkert kritisere meg for at begret mitt er så ALT for stort og si at; «det var på tide at du våknet»!. Men NÅ er jeg hvert fall våken(jeg er vel i utgangspunktet et B-menneske). Tårene har nok trilletmang en gang før dette også, men tror nok jeg har vært delvis lammet, en smule tiltaksløs, en dæsj virkelighetsfjern og en «klype» rådvill - en dårlig oppskrift egentlig...

Min «oppvåkning» i går bar nok også preg av andre ting i nyhetsbildet. Nemlig; flom! Det var mang en nordmann som uffet seg i går over alt vannet som fløt over både her og der i landet vårt. ALT det vannet! Alle de materielle skadene! Det er lov å klage – for all del. Oversvømmelsene har skapt mye bry for mange og kostet mye penger – så langt. Føler med dere som er rammet! Har selv familie som har fått merke flomvannet «på kroppen». Men; la oss se positivt på det; om ikke annet er det mange som nå får igjen for alle de forsikringspremiene de har betalt i alle år(!)… En annen positiv ting er å se hvordan Norge mobiliserer hjelp når vi plutselig befinner oss på «åpent hav» i vår splitter nye Tesla..

3-åringen som, på bildet, ligger livløs på stranda hadde neppe forsikring. Ingen livsforsikring. Ingen ulykkesforsikring. Ingen reiseforsikring.Ingen livsgaranti(!)… Det er begrenset med mobilisering av hjelp..!...
Mot sin vilje er han blitt dratt ut på en reise. Presset på flukt på grunn av krig, frykt, ondskap, terror, hat, sult, vold… På flukt fra det håpløse! På vei mot «håpet» - med livet som innsats! Det ble også prisen han måtte betale….

Jeg leste denne saken i går kveld mens jeg satt på mitt vannklosett – inne på det varme, flislagte badet vårt. Det med dusj i hjørnet og DAB-radio på kommoden. Skrått over gangen ligger vår 3-åring og sover. Levende! I en varm seng. Med ren pysj(hvert fall sånn ca) og mett mage… Vegg i vegg ligger 6-åringen. Hun som har skoleplass, nye Converse og en ny sykkel til 3 000,- som er så stor at hun foreløpig ikke en gang får brukt den… Der ligger de. Våre barn. Levende! Med alt det de trenger Med egne sparekontoer. Forsikret i «hue og ræva». Der ligger de å sover så fredfult. Levende!

På stranda ligger «den andre» 3-åringen. Fredfull. Død!
Jeg håper det var en mamma eller en pappa på denne båten som holdt hånda hans til det siste. Som så han i øynene med ro og styrke i blikket og sa; «det kommer til å ordne seg. Jeg elsker deg!» Jeg håper han fikk kjenne seg elsket og ønsket før Gud tok han hjem til seg…. Hjem til det evige gode….

Hver morgen våkner vi til vår 3-åringen som skriker; «Mamma, jeg er våken!!!». «Pappa, jeg er våken!!!» «Emmaaaaaaaaa!!!»
Nå er det min tur til å skrike:
«Syria! Europa! Norge! Jeg er våken!!!!!!!»

Nei, jeg kan nok ikke slippe alt i hendene og fly over til Hellas. Jeg har kanskje for mange andre frivillige verv/oppgaver allerede til å nå verve meg til noe annet(her skal jeg ta en vurdering). Om jeg skal bli verge eller representant for en mindreårig flyktning vet jeg heller ikke om jeg rekker over på det nåværende tidspunkt(med mindre jeg omprioriterer...). Om jeg skal ta imot flyktninger hvis de dukker opp i mitt nærområde og bidra med integrering; ja, det skal jeg forsøke.

Hva KAN jeg gjøre?
Uten å utelukke verken det ene eller det andre vet jeg hvert fall om ting jeg kan gjøre - I DAG;
Jeg kan stemme på et parti som har gode, politiske løsninger for flyktninger og asylsøkere i min kommune(ønsker ikke noen politisk debatt her(!)). Jeg kan sende klær, leker, sportsutstyr, vinterklær, etc – både til asylmottak her i Norge og til leirer i Europa og evt andre steder. Jeg kan gi penger til organisasjoner som hjelper de som er på flukt….

Det er sikkert også mange andre ting jeg kan gjøre. Jeg vet ikke hva….
Det eneste jeg vet er at jeg IKKE lenger kan se på alt som skjer uten å gjøre NOE! Jeg KAN IKKE se flere redde, sultne, slitne og kalde barn(og voksne) uten å løfte en finger! Jeg KAN IKKE se flere livløse barn på stranda og samtidig vite at; jeg kunne gjort noe mer. Nei, jeg kan ikke redde alle! Men kanskje jeg kan redde 1(!!) - 1 livredd 3-åring….

Jeg har overført noen kroner, i denne sammenheng, til Kirkens Nødhjelp(det finnes også mange andre organisasjoner som hjelper). At summen er synlig i bildet er ment som utfordring/inspirasjon til andre – ikke for å fremheve meg selv/oss eller hva vi har gitt!! Jeg skal også se på videre grep jeg/vi kan gjennomføre.

Hva kan du gjøre?
Hva kan du ikke gjøre?
Er du våken!?
Kan vi gjøre noe mer sammen?

Her kan man lese om noen av de tingene man kan bidra med:
http://www.noas.no/hva-kan-du-gjore-for-flyktningene/

«Syria! Europa! Norge! Jeg er våken!!!!!!!»

Kjære medmennesker på flukt(!) - «Gud være med dere…midt i helvete»

Gledlig jul?

Stapp fulle butikker.

Handlesentere fylt til randen.

Senterkjededirektører som maser om nye salgsrekorder: "i år skal vi loppe dem skikkelig"!

Unger som maser, mødre som stresser, fedre som sitter på en benk utenfor Hennes & Mauritz med tomme blikk.

Tonnevis med ribbe, pinnekjøtt, pølser, medisterkaker og annet unødvendig fett for kroppen, handles inn.

Reklamer som skriker: "årets julegave!!! Philips kaffemaskin kun 3499,-.

Kun 3499,-!?!

Det er nok til å holde en liten landsby i Afrika med mat i en måned.

Det er nok til å holde ti hivsmittede barn med hiv medisin i ett år – minst!

Kun 3499,-! 

Jeg blir kvalm.

Flaxlodd reklamerer med: "o´heldige jul" - som om lykke finnes i flaks, rikdom og overflod.

Elkjøp har pensjonert nissen og hans verksted til fordel for elektroniske "dulpeditter"  vi finner i deres hyller til markedets beste pris: "det er dumt å betale for mye".

Oslo Citys reklame plakater viser Jomfru Maria og engler brettet av pengesedler og er med å understreke at julehøytiden har blitt en handlehøytid for mange. Kvalmt, misvisende og trist, spør du meg.

Tusener av hjem gjemmer på barn som er bekymret for at nissen i år igjen skal bli full på julaften og diskutere høylytt med onkel og krangle med mor.

Røde julekuler byttes ut med sorte.

Tradisjoner viskes ut.

Juleforberedelser blir til julestress.

Ønske om å glede noen blir pengemas.

Er julen virkelig gledelig?

Jeg puster med tunge, lange åndedrag.

Det knyter seg i magen.

Hvor blir det av det julen handler om?

Julen er for mange kun røde dager i kalenderen.

Julen er for mange kun dyre, flotte gaver, god mat og drikke.

Julen er med på å understreke det kvalme, utagerende velferdssamfunnet vi lever i.

Vi lever i verdens rikeste land.

Ole Paus sier det sånn: "vi har alt, men det er også alt vi har".

Per Arne Dal sier: "hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så godt"?

Aldri har flere trengt mer hjelp med depresjoner, ensomhetsfølelse, selvmordstanker og prestisjeangst.

Er det så rart når enhver anledning til å fortelle om ekte rikdom, kjærlighet, fred og glede overskygges av "dulpeditter" fra Elkjøp, pensjonerte nisser,

Flaxlodd, ribbefett, øl og juleakevitt?

Setter jeg det på spissen?

Mulig det! Kan nok hende jeg overdriver det litt, men sannheten om julen, slik jeg beskriver den, er skremmende nær.

Jeg kjenner bare frustrasjonen innheter meg hver oktober når de begynner å selge julemarsipan og spille julemusikk i butikkene.

Min største frustrasjon er kanskje den enorme faren det er for meg selv å bli sugd inni dette meningsløse kaoset.

Jeg vil ikke støtte oppunder dette.

Jeg ønsker meg en gledelig jul!

Jeg vil være en motpol.

Jeg vil fokusere på det eneste viktige med julen.

"Et barn er oss født, en sønn er oss gitt... osv."

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, slik at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt,

men ha evig liv"

Jesus ble født inn i fattigdom, hvorfor skal vi drukne det budskapet i rikdom og fråtsing?

Er det ikke en levende Gud, en livsnær Jesus og en virkningsfull, Hellig Ånd vi ønsker å peke på?

En gledelig jul skapes ikke ved å handle dulpeditter på Elkjøp, kjøpe Flaxlodd på Narvesen eller ved å pynte med engler brettet av 500 lapper.

Julehøytiden får ikke fotfeste så lenge vi stress med juleforberedelser og julemat.

Det er først når vi setter oss ned, senker skuldrene og minnes et lite barn som ble født i en stall og lagt i en krybbe, vi virkelig kan åpne oss for det virkelige julebudskapet.

Vi er så opptatte av å gi hverandre gaver og oppmerksomhet at vi glemmer hvem som virkelig fortjener vår oppmerksomhet og våre liv.

Den største gaven som noen sinne er skjenket oss er gitt oss fra Gud

Dette er en gave som er gitt for å minnes og deles.

La oss gjøre julehøytiden til en fest med Jesus i sentrum.

En fest som peker på: rikdom som ikke måles i penger, fred uavhengig av tid og rom, ubetinget kjærlighet, nåde uavhengig av prestisje, håp, lys og evig liv.

En fest som peker på Jesus!!!

Da kan vi begynne å snakke om en virkelig gledelig jul!

Prestene på julaften - helt eller delt?

For en stund tilbake fikk jeg spøsrmålet:

Hva syntes du prestene skal legge vekt på i sin tale på julaften?

Ønsker også å dele disse tankene med dere som følger bloggen min :-)

God lesning ;-)

Før en av sangene til Lauren Hill på et av hennes livealbum sier hun:

"Fantasy is what people want, but reality is what people need"

Det sier hun før hun leverer en sang som handler om Adam, syndefallet og menneskers tilkortkommendhet.

I dette ligger det mye bra. Ikke at vi på julaften skal fokusere på menneskers svakheter og ufullkommenhet, men på vår avhengighet av Jesus for å nå et fullkomment og evig liv.

Det lille barnet som ble født i en stall for drøye 2000 år siden er ikke bare et hjelpeløst, lite spedbarn som trengte stell, trøst, mat og rene bleier. Det lille barnet som i sine første leveår var totalt avhengig av foreldrenes omsorg og nærhet skulle vise seg en dag å være Messias. Messias som alle mennesker er avhengig av. Avhengigheten er snudd på hode. Jesus var som spedbarn flest, men ikke som mennesker flest. Han kom og ble menneske, men Han er også Gud.

Jesus hadde et mål for øye når Han gikk omkring her på jorden. Han ønsket å peke på Gud og vise oss at veien til Guds rike går gjennom Han.

Julaften er en dag prestene i Den Norske Kirke må bruke på å formidle dette. Formidle Jesus som Guds sønn. Formidle Jesus som veien, sannheten og livet. Formidle Jesu ønske om at vi skal følge Ham, være Hans disipler og gjøre andre til disipler. Vi må slutte å pakke inn sannheten i frykt for å ”tråkke noen på tærne”. Selv om Bibelen i stor grad formidler kjærlighet så består ikke vår viktigste oppgave av å ”pakke inn” budskapet slik at folk skal kunne føle seg mest mulig komfortable.

Et godt innspill fra en jeg snakket med om dette:

"Men jeg tror at mange av de som vanligvis ikke går i kirka, føler de bare er på besøk på juleaften. Det er naturligvis viktig å forkynne evangeliet til disse menneskene, men også vise dem at de også passer inn i menigheten, at det ikke er et lukket miljø, og invitere dem videre. Jeg tror ikke det er mange som blir frelst på én julegudstjeneste. Jeg tror det viktigste er å legge grunnlaget for at så mange som mulig blir med videre. Eller?"

Mitt svar ti dette:

"På mange måter enig i dette, men samtidig ved å se på hvordan Jesus møtte mennesker i evangeliene så syns jeg å se en litt større radikalitet (hvis det er et ord) og tydelighet en det vi våger oss ut på i dag. Jesus utfordrer til valg, etterfølgelse og nestekjærlighet som igjen gir velsignelse. Mener ikke at vi skal skremme folk ut av kirkerommet ved å holde tordentaler om endetiden og dommedag, men vi må tørre å presentere Jesus og evangeliet i sin helhet. Da tror jeg at folk også kan bli frelst på selveste julaften :-)"

Vår oppgave som disipler er å fortelle sannheten. HELE sannheten.

"Fantasy is what people want, but reality is what people need"

….. å se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Baby på farten

Vil først starte med å beklage at jeg er SYKT dårlig på å oppdatere bloggen min.

Kan desverre ikke love at jeg blir bedre heller.

Tiden går bare så fort.

I kveld har vi vært på Nattcup i Gjerdrumshallen. Et samarbeid mellom KRIK Skedsmo og KRIK Gjerdrum. Et utrolig godt samarbeid vil jeg si. 16 påmeldte lag med totalt i overkant av 100 spillere fra forskjellige steder på Romerike. Kjenner jeg er imponert over innsatsen til de to lokallagene.

Det var gøy å stikke hode innom der i kveld å få kjenne litt på stemningen. Det var en god blanding av heiarop, engasjement, fine finter, samhold, svette, pølser og, ikke minst, Jesus.

Vi var ikke der lengre enn et par timer, men det var en god opplevelse(fikk til og med være med å spille en match).

Det er godt å se at Emma trives i alle disse settingene vi trekker inn i. Emma begynner virkelig å bli kjent med Emmaus, ACTA Skedsmokorset og, i kveld, KRIK. Det er viktig for oss å kunne fortsette å engasjere oss i ungdommene "våre" og derfor er vi takknemlige for at Emma også trives med vårt engasjement.

Det er også viktig for at Emma allerede nå introduseres for miljøer som er preget av lek, morro glede, gode verdier, Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Vet at hun ikke forstår så mye av dette foreløpig, men fortsatt oppleves det både viktig og riktig å ta henne med allerede nå.

For noen dager siden fikk Emma sin første KRIK t-skjorte av Maria og Sigrid(ACTA Skedsmokorset). Dette vitner om at hun har fått en plass i miljøet i og rundt Emmaus, noe vi er dypt takknemlige for :-)

Kan ikke komme på en ting som er viktigere for oss enn at Emma skal få vokse oppe i et miljø som formidler en levende, nådig og kjærlig Gud. Jeg kan love her å nå(da har dere det skriftlig) at jeg aldri skal legge meg opp i Emmas musikksmak, klesstil, skolevalg, yrkesvalg eller fritidssysler. Jeg skal selvfølgelig ikke presse henne i noen andre valg heller, men jeg har et strekt ønske og en inderlig bønn å det er at hun finner gleden i å være del av en menighet og at hun har Jesus i hjerte. Mamman min sa alltid til meg(når jeg gikk i mine busker som besto av mere hulle en stoff): "Det er samme hva du kler deg med. Det viktigste for meg er hva du fyller hjerte ditt med og hva som bor i deg". Dette er en settning som har betydd mye for meg og som jeg ønsker å bruke i møte med mitt eget barn. Mine foreldre har aldri presset meg til noe, men de har ytret sine ønsker for livet mitt. Valgene har vært opp til meg selv. I tillegg til dette vet jeg at det har vært flere som har bedt for meg å de har vært både tålmodige og utholdne i denne oppgaven.

Etter hvert skal Emma døpes og faddere velges med omhu. En av fadderenes viktigste oppgave er å: be for barnet og lære barnet selv å be. Det er viktig for oss at de som blir Emmas faddere tar denne oppgaven på alvor og at de deler våres bønner og ønsker for hennes liv.

Emma er en baby på farten. Hun har allerede opplevd mye og blitt sett av mange. La oss håpe, etter hvert som hun forstår mer av hva hun er med på, at dette gir mersmak og at hun velger et liv med Jesus og menighet når hun blir eldre.

Takk til alle dere som har tatt Emma inn i deres bønner og takk for at Emma allerede kan oppleve seg elsket og møtt i sin egen menighet, Emmaus og ACTA Skedsmokorset :-)

Konge i æva...

... å lat du meg då sigrande inn i ditt rike få gå!

Ver du mi tru, den vona eg ber

til eg får skode din herlegdom der.

Amen

Teksten er hentet fra salmen "Deg å få skode"

Dette er kanskje det sterkeste verset som er skrevet som del av en salme syntes jeg.

Det ligger så mye bekreftelse i det - det bekrefter Gud som Konge og menneske som maktesløs

Det gjennomsyres av ydmykhet

Det gir håp og trøst - livets utgang hviler ikke på mine prestasjoner

Det er et rop om beskyttelse - at vi må bevares i troen

Det er en bønn om en relasjon

En lengsel etter å en dag stå ansikt til ansikt med Gud

I dag startet jeg dagen med å høre denne sangen på radiogudstjenesten fra Salem i Kristiansand.

Kjenner at det gjør noe med meg når jeg hører denne sangen og enda mer rører den meg når jeg selv får synge den. Det gir meg krefter, mot, håp og, ikke minst,

det gjør meg ydmyk ovenfor Gud

Man kan lese i Efeserne 2,8 kan man lese om at det er ved nåde vi er frelst

Det er nåde som gir oss evig liv

Men nåden er ikke bare noe vi trenger for å få en "happy ending"

For av nåde kan vi våkne hver morgen

Av nåde kan vi trekke pusten og få luft i lungene våre

Av nåde kan vi ha en personlig relasjon med Han som har skapt alt

Av nåde kan vi formidle Guds kjærlighet videre til andre

Av nåde kan vi være Guds representanter i hverdagen blandt våre medmennesker

Og av nåde kan vi synge:

Konge i æva, å lat du meg då sigrande inn i ditt rike få gå!

Tilbake i virkeligheten

Her nyser Emma litt. Noe hun gjør ganske ofte.

Noen ganger kommer det til og med 5-6 nys rett etter hverandre.

Da var hverdagen i gang. Vet det er en stund siden jeg har skrevet noe her, men det har sin naturlige forklaring. Som jeg skrev i forrige innlegg så står ikke tiden akkurat stille :-)

Det er ikke lange pusterom mellom ammingene og bleieskiftene. Mer tid har det heller ikke blitt etter at jeg har begynt å jobbe igjen. Jeg er, som mange kanskje vet, i ny jobb (igjen ja). Nå har jeg mitt kontor i Staffeldtsgate og stillingen lyder: tenåringskonsulent. Jeg har steppet inn i et vikariat som jeg skal fylle frem til 01.01.11. Akkurat nå sitter jeg med hauger av papirer forran meg og vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg tar det med et smil. Jeg gleder meg stort over mine nye arbeidsoppgaver og går inn i de med masse motivasjon og stor ydmykhet.

Familien Normann har også beveget seg ut døra og tilbake til Emmaus igjen. Emma har allerede innblikk i hvordan en dugnad foregår (x2) og hun har fått med seg to kafebesøk i Cafilius. Viktig at hun forstår tidlig at Emmaus er et sted hun må bli vant til og vi håper at hun også vil bli like glad i verdiene, menneskene og livssynet som dette huset representerer som Vibeke og jeg er.

Med andre ord: Hverdagen er absolutt igang. Dagene fylles av meningsfulle oppgaver og aktiviteter. Livet smiler. Apropos det, så håper vi å snart få se Emma Olines første smil. Hun smiler riktignok i søvne en gang i mellom, men vi gleder oss til å se det første smilet forårsaket av Vibeke eller meg.

Skal prøve å komme med litt hyppigere oppdateringer i tiden fremover.

Frem til neste gang: Guds fred!!!

Tiden står virkelig ikke stille

Herlighet så fort tiden kan gå.

Til tross for at vi står opp relativt tidlig (dvs. mellom 8 og 9) så forsvinner dagen i et hav av amming, bæsjing, bleieskift, gulping, koking av tutter (les:smokker), koking av tåteflasker, vugging, bæring, dulling, utdriving av bæsj, skifte bleie igjen osv osv.

I mellom slagene skal man gjerne spise litt selv, kanskje henge opp litt tøy, støvsuge litt og handle litt + +.

Det er ingen spøk det her med spedbarn. Det krever sin mann (og dame). Jeg skjønner at vi så vidt er i gang og "værre" skal det bli (eller?), men fortsatt må det være lov å uttrykke et lite sukk.

I natt hadde Emma Oline vondt i magen og slet med å få sove. Mamma og Pappa prøvde det meste av det de har lært, men det tok sin tid før det "skvalet" i bleia og gråten stilnet.

Til tross for disse sukkene så må jeg si at jeg gjør ikke annet enn å glede meg til mer av dette. Jeg lar meg ikke skremme av nattevåk, gråt, "rop" etter mat og bleieskift. Dette er bare gode livstegn. Dette viser bare at den lille kroppen fungerer som den skal og i det ligger det en stor velsignelse. Det å hver morning(og natt) få våkne til klynkingen fra en nydelig, liten prinsesse er BARE fantastisk :-)

Kanskje sitter du å smiler og tenker: Ja, bare vent.

Det kan godt hende du får rett, men uansett hvor tøft det kan komme til å bli så er jeg helt sikker på en ting: Emma Oline gir meg en livdskvalitet som overgår alt jeg noensinne har opplevd. Jeg har ALDRI vært så glad for en gave fra Gud som jeg er nå. Vi har blitt velsignet med det beste man kan oppleve. Jeg har ALDRI elsket noen så høyt som jeg elsker vår lille Emma Oline og jeg har ALDRI vært så redd i hele mitt liv for å miste noe.

Som sagt: Litt redusert søvn og overskudd, litt gråt og bæsj, litt dårligere tid og mindere fritid vil aldri tære på min livdskvalitet. Det vil bare styrke den.

Takk Gud for det største du noen sinne har sjenket meg(oss).